Manchester United går inn i landslagspausen i november med bare ett poeng opp fra bunnen av Premier League. Klubben, som har vunnet 20 titler i toppserien og tre europacuper, står nå på 18. plass.
Dette er en klubb hvis laveste sluttplassering på 22 år var tredjeplass. Den har ikke endt høyere enn tredjeplass på over fem år. Samtidig har United 15 spillere i troppen som kostet minst 50 millioner dollar hver, men laget ser ikke ut til å kunne vinne en kamp på 90 minutter i Premier League.
Etter at Manchester United kom tilbake fra to ulike to-målsunderskudd hjemme og reddet et poeng mot en annen Champions League-klubb, var det ingen synlig jubel. Det er et stort problem, særlig etter seieren mot AS Roma i Champions League. Det virker nesten som om ingen i en United-drakt vet hvordan de skal reagere på positive øyeblikk. Spillerne holder følelsene sine i sjakk, og laget har blitt en kamp-eller-flukt-situasjon som aldri finner ro.
Med en sympatisk, men ambisjonsløs manager som er en legende fra sin spillertid, kan fansen ikke bestemme seg for hvem de liker minst: ledelsen som satte laget i drakten og ga full-tidsnøklene til Carrick, eller spillerne som stadig sender Carrick ut i ingenmannsland.
Siden Sir Alex Ferguson forlot klubben, har United tapt med en rekke managere som, om de fikk en podcast sammen, ville vært den mest nedlastede i verden. To av de tidligere sjefene står nå med Real Madrid på toppen av Champions League-tabellen og AC Milan i samtalen om Serie A-tittelen. En annen er i samtalen om topp fire i en annen Premier League-klubb.
De underliggende tallene viser ikke et lag på 19. plass, og det er nettopp problemet. United har et mentalitetsproblem fra topp til bunn, og det stammer fra lenge før i tid. Spillerne som vant så mye og har forlatt klubben, reagerer fortsatt med vantro når Red Devils spiller dårlig, enten laget styres av en tidligere lagkamerat eller av et av de største navnene i spillet.
I mange år var klubben kjent for å prestere bedre enn logikken tilsa. Den vant kamper selv når prestasjonene var svake, og den kunne strekke klokken inn i den magiske «Fergie Time» på Theater of Dreams.
Kanskje er nettopp dét problemet: United blir målt etter en mesterlig målestokk, selv om klubben ikke har levd opp til beskrivelsen på lenge. Sterke spillere, enten de er legender som Casemiro eller hjemmeproduserte talenter som Scott McTominay, Serie A-spiller of the year i 2024–25, er blitt sendt ut av klubben i jakten på forbedring, mens andre får bli værende på grunnlag av tidligere gode prestasjoner.
Manchester United i tall: et mentalitetsproblem
Tallene vil forvirre deg. Noen av dem trosser det du har sett når du har fulgt Red Devils denne sesongen.
Før helgen rangerte Manchester United slik i Premier League når det gjelder arbeidet med ballen (tallene oppdateres når statistikken er tilgjengelig igjen):
- Skuddforsøk: 1. plass (med 15 flere enn nummer to)
- Mål fra fast situasjon: 20. plass
- Mål innkassert fra fast situasjon: 19. plass
- Vunnede bakkeduell i prosent: 10. plass
- Vunnede luftduell i prosent: 12. plass
Da tenker du kanskje at dette er et uheldig lag, og at 19. plass skyldes dårlig avslutning. Tallene får deg til å tro at problemet ligger i målscoringen. Men ærlig talt er tallene for dårlige selv for en 19. plass.
Derfor mener vi at Manchester uniteds problem sitter i hodet. Laget er talentfullt nok til å kjempe om en topp fire-plass, men over store deler av kampene spiller det som et lag på midten av tabellen.
Det alene ville vært nok til å sette en trener i store vanskeligheter. Men United har tatt midtbordet og kjørt det rett ned mot bunnen av tabellen, på grunn av sinnssyke feil og en dårlig konsentrasjon og forpliktelse i hvert minutt. Hvis Jurgen Klopp hadde sine Mentality Monsters på Liverpool, har Carrick sine Melancholic Messes. Dette Manchester United-laget later til å slippe inn mål på de merkeligste tidspunktene og i de mest unngåelige situasjonene. De slår fra seg som en defekt sikring, og de er kanskje best i verden på å lese etterkampens salmeark.
Dette er en av verdens største klubber, og resultatene er uakseptable. Prestasjoner som dette er ikke godt nok på verdens største klubb. Innsats er det absolutte minimum, og vi har rett og slett ikke vært gode nok.
Det som gjør problemene enda tydeligere, er at Carrick så ut til å ha ryddet opp i et rotete skip i fjor, da han tok over Ruben Amorims ute-av-kontroll-lag og satte sammen en fungerende enhet som klatret til tredjeplass i tabellen.
Bare én spiller av betydning forlot det laget: Casemiro. Klubben kjøpte tre spillere for å fylle hans plass. Ti kamper inn i sesongen er situasjonen på midtbanen fortsatt ustabil og ser til tider uholdbar ut.
Carrick er ikke mannen for jobben på lang sikt, og han har verken den taktiske innsikten eller den managererfaringen som trengs for å løfte laget tilbake til en topp fire-plass. For å være rettferdig mot ham var det aldri sannsynlig at han ville si nei til jobben, og det var grunner til å håpe at han kunne vise sider ved sitt managerarbeid som vi ennå ikke hadde sett. Han kommer heller ikke til å si opp i en klubb han elsker så høyt. Han sitter fast, og gitt hvor stor beslutningen var å gi ham jobben på full tid, sitter klubben også fast med ham.
Uansett om United skjærer over båndene til ham i landslagspausen eller lar ham sitte ut sesongen til januar, må klubben finne terapeutiske løsninger for dette laget.
Det er beundringsverdig at United kjempet seg tilbake fra det første to-målsunderskuddet og gjorde det en gang til for å hente et poeng. De reddet keeperen sin og seg selv. Men de fleste klubber ville fortsatt feiret det øyeblikket. Dette laget ser ut til å forberede seg på neste 2–0-underskudd. Hvor ender de på tabellen? Ville de tatt åttendeplassen i dag?