Andoni Iraola er nå sjefen på Anfield, men karrieren som trener startet med et spark i Kypros. For syv år siden ble han fratatt jobben i AEK Larnaca etter en rekke kamper uten seier i den øverste kypriotiske divisjonen. Adam Bate har undersøkt hva som gikk galt, og om den videre oppgangen kunne vært forutsett.
Ikke alle suksessfulle karrierer starter strålende, men Iraolas vei til Liverpool er vanskelig å slå. Han lærte av opplevelsen, bygde opp karrieren på nytt i Spania med Mirandés, og imponerte deretter med Rayo Vallecano og Bournemouth, noe som ga ham muligheten på Anfield. Likevel må det være merkelig for hans gamle kolleger å se oppgangen på nært hold.
Fantes det noen som trodde på ham den dagen i januar da Larnaca spilte 2–2 hjemme mot Ermis Aradippou, laget som endte på bunnen av tabellen? Uavgjørt resultat forlenget seriesløpen til seks ligakamper, og Iraola betalte prisen med jobben.
Fantes det tegn utover resultatene som viste at Iraola var bestemt for større ting, og at han bare var offer for en hissig avskjedskultur i den kypriotiske klubben? David Catala, som spilte under ham i Larnaca, også i den siste kampen, mener han så lovende tegn.
«Han hadde allerede veldig klare ideer om hva han ville», sier Catala. «Det så man, og alle spillerne snakket om at han kom til å bli en fantastisk trener. Men å nå dette nivået? Å si at han skulle havne på Liverpool? Det er en stor påstand.»
Ideer som kom for tidlig
Iraola hadde tilbrakt hele sin spillerkarriere i Europa, med Athletic Club, før et kort opphold i New York City. Den første satsingen som trener med Larnaca tok ham ut av komfortsonen, selv om det fantes en spansk tilstedeværelse i klubben.
Startén var imponerende. Tre runder med kvalifisering til Europa League-gruppespillet ble gjennomført med seiere over Dundalk, Sturm Graz og Trenčín. Minst like viktig var at spillerne i Larnaca tok godt imot Iraolas klare ideer.
«Å være med i Europa League for en klubb på Kypros var fantastisk», forklarer Catala. «Og arbeidet han gjorde var bra. Det var de samme ideene han har i Liverpool, faktisk: høyt press og ønsket om å være svært aggressiv, både med og uten ball.»
På Kypros den gangen var dette særlig sjeldent. «Rytmen i spillet der var veldig langsom. Jeg kunne spille der til jeg var 38 år, fordi rytmen ikke var så høy.» Iraola hadde et annet syn på spillet, lært under Marcelo Bielsa i Bilbao.
Catala forklarer: «Alt var mer eksplosivt med ham, mer rytme, mer intensitet. Du så hvordan Marcelo gjorde det med Athletic Club. Jeg husker at det noen ganger var sånn for oss. Helt sprø ting, som å følge mann-til-mann over hele banen. Det var sprøtt for oss som spillere.»
Han innser nå at dette var et glimt av fotballens fremtid. «Fotballen har gått i den retningen. Måten du må presse på. Det endret spillernes mentalitet.» Det endret til og med spillet i landet. «Han endret rytmen i ligaen på Kypros litt.»
Fra topp til bunn
En stund fungerte det. Ved begynnelsen av desember, etter 10 kamper, lå Larnaca på andreplass i tabellen, bak Limassol, som var det eneste laget som slo dem i perioden. Iraolas lag lå faktisk foran den seksdobbelte regjerende mesteren og den endelige tittelvinneren APOEL.
Men så gikk det raskt nedover. Et 5–1-nederlag hjemme mot Bayer Leverkusen i Europa kom mellom tre bortekamper på øya uten en eneste seier. Et hjemmetap med ett mål forsterket presset før den korte julepausen.
Et tap borte mot Omonia, etterfulgt av uavgjort mot de nedrykkstruede Ermis, beseglet skjebnen hans. Det ble gjort noen justeringer i formasjonen, men ingen store endringer. «Han endret ikke mye i tankegangen sin om hvordan laget skulle spille mot ulike lag», husker Catala.
Den egentlige lærdommen var at selv i et miljø som skulle holde en så profilert skikkelse unna rampelyset fra hans spillerdager, kommer presset raskt i fotballen. «Hvis du ikke får resultater, er det vanskelig å ha eierne med seg.»
Catala forklarer: «Kypros er svært vanskelig for trenere, og spesielt for unge trenere, fordi eierne av klubbene er veldig lidenskapelige. Og i det øyeblikket du ikke får resultater, sparker de treneren som om han er en bagatell.»
«Så snart du taper kamper, spesielt mot de lavere lagene, snakker supporterne umiddelbart med eieren, og eieren blir gal. Du kan ikke ha den stabiliteten du kanskje trenger som ung trener. Dette er det som skjedde med Andoni.»
Lærdom for veien videre
For Catala, som senere selv skulle bli trener for Larnaca og holdt ut litt lenger enn Iraola, har han forsøkt å ta lærdom fra sin gamle trener. Han mener også at Iraola har hatt nytte av erfaringen. «Det var fortsatt et godt valg å starte der», insisterer han.
«Kypros er ikke et lett sted å jobbe for noen, men det er et godt sted for en ung trener å begynne reisen sin. Han fikk muligheten til å trene et lag i Europa League, for eksempel. Dessverre er fotball overalt nå veldig ustabil for alle trenere.»
«Det var en kort periode. Men han har sikkert lært mye av erfaringen fra Kypros om hvordan man håndterer situasjoner. Det var hans første jobb, og man må ta noe med seg fra den. Han har utvilsomt forbedret seg mye siden den gang og utviklet seg selv.»
Og så til Liverpool-treneren. «Jeg er glad for hans skyld. Ser du på de siste årene, er han åpenbart en fantastisk trener. Jeg kan ikke si at jeg ikke forventet det, men det er litt av en overraskelse.» Fra sparket i Larnaca til Liverpool, hvordan kunne det ikke skje?