Den 11. mai 2001 knuste AC Milan naboklubben Inter med 6-0 på San Siro, den største seieren i historien til Derby della Madonnina. Kampen står fortsatt som et av de mest ettertrykkelige nederlagene i byderbyets historie.
Det er en bestemt type stillhet som senker seg over San Siro når den naturlige ordenen i milanesisk fotball ikke bare forstyrres, men fullstendig forkastes. Den våren, mens vårluften lå tung over Lombardias hovedstad, samlet 78 000 tilskuere seg til det 246. offisielle Derby della Madonnina. Ingen av lagene jaktet på Scudetto det året, da Roma ledet tabellen. I Milano er likevel tabellen ofte underordnet bevaringen av byens stolthet. Det som fulgte var ikke bare en fotballkamp, men en nittiminutters utrensing, med et resultat som fortsatt hviskes på Curva Nord med en rystelse: Inter 0-6 AC Milan.
Den uventede helten
Hadde man spurt en Rossoneri-tilhenger før avspark hvem som skulle føre laget til triumf, ville navnet Gianni Comandini kanskje ikke ha stått høyt på listen. Fotball har likevel en tendens til å gi udødelighet til de uventede. Etter tre minutter eksploderte stadionet. Serginho, som den kvelden så ut til å ha vinger på skoene, dro ned venstresiden og leverte en lav, innbydende innlegging. Comandini tok imot med instinktet til en erfaren måljeger og satte ballen forbi Sebastien Frey. Nerazzurri rakk knapt å justere leggbeskytterne sine da slaget falt, og stormen var bare i ferd med å samle seg.
Comandinis korte, men strålende opptreden fikk et nytt høydepunkt bare femten minutter senere. Igjen var det Serginho som sto for tilførselen, da han sendte en elegant ball inn i Inter-boksen. Comandini steg opp i det lysfylte luftrommet og nikket ballen inn i hjørnet. 2-0. Det var stripperens to eneste mål i hele Serie A-sesongen, men de regnes fortsatt blant de viktigste i klubbens historie. Inter, under ledelse av Marco Tardelli, virket som et lag som satt fast i kviksand, ute av stand til å følge med på de flytende rotasjonene til Cesare Maldinis menn.
Presis utførelse
Pausefløyten ga Inter et midlertidig fristed, men hvilen var tom. Den andre omgangen ble et langsomt bilkrasj for det hjemmelaget som skulle være vertskap. Åtte minutter etter gjenstarten sto Federico Giunti klar til frispark. Det var ment som en innlegging, en høy ball for å teste luftstyrken i Inter-forsvaret, men den unngikk alle, både forsvarere, angripere og en stillestående Frey, og satte seg i bortre hjørne. Ved 3-0 var kampen over som konkurranse. Ved 4-0 ble den en tragedie. Andriy Shevchenko, mannen som senere skulle bli derbyets toppscorer gjennom tidene, markerte nå sin autoritet på spillet.
Shevchenkos første var et bevis på bevegelsen hans, en skarp nikk som gjorde om nok en presis innlegging fra Serginho. Ukraineren var ubarmhjertig, som en hai som kjenner blod i vannet. Ved det 77. minutt scoret han sitt andre mål og Milans femte, etter et rullende motangrep som han fullførte med en nonchalanse som om han spilte en treningskamp. Inter-supporterne begynte å strømme mot utgangene, ute av stand til å se den siste nedrivingen av forsvarets verdighet. Resultattavlen, som lyste i mørket, virket som om den feilet, og viste en virkelighet som føltes som en feberdrøm.
Siste slaget og en rekord for evigheten
Rettferdigheten krevde at kampens spiller, Serginho, skulle få det siste ordet. I det 81. minutt løp brasilianeren fri fra en knust Inter-forsvarsrekke, lurte Frey med en fint og rullet ballen i det tomme målet. 6-0. Det var et mål som føltes som en nådestøt. Slutfløyten gikk kort tid etterpå og bekreftet den største seieren i historien til Milan-derbyet. Den overgikk 5-0-seieren Inter hadde tatt i 1910 og satte rekordbøkene på nytt for et nytt årtusen.
For Cesare Maldini, som fulgte kampen fra benken, var det et øyeblikk av dyp oppreisning. For Inter var det et arr som skulle ta år å gro. Kampen står fortsatt som et referansepunkt for Rossoneri, en prestasjon med så ødeleggende klinisk skjønnhet at den overskygget de middelmådige tabellplasseringene til begge klubbene den sesongen. Det var mer enn tre poeng. Det var seks mål som tidde til de som hadde sett ned på byen, og som gjorde San Siro til en rød og svart katedral for én uforglemmelig natt i mai.