Josimar José Évora Dias, kjent som Vozinha, kom akkurat tttidsnok til London Palladium mandag kveld for å ta sin uventede plass blant årets keepere. Den 40 år gamle keeperen fra Mindelo på São Vicente i Kapp Verde har hatt en sen karriere med opphold i Angola, Moldova, Portugal, Kypros, Slovakia og nå Chile.
Han var nominert til Yashin-trofeet ved Ballon d’Or, men ikke for klubbspillet sitt. Han har spredte kamper for Chaves i Liga Portugal 2 og har så langt stort sett hatt en seremoniell rolle hos det chilenske storlaget Colo-Colo. Nominasjonen var en anerkjennelse av den improviserte stjernestatusen hans under sommerens VM, der fotballfans så noen som dem selv, slitne og oversett, få et øyeblikk med det fineste nådeuttrykket.
Vozinha holdt nullen mot de senere verdensmestrene Spania i Kapp Verdes gråtkvalte åpningskamp, og han presset senere de senere finalistene Argentina helt til kanten i 32-delsfinalen. I dagene mellom og etter kampene vokste antallet følgere på Instagram fra 56 000 til dagens 27,7 millioner. Fansen rundt om i verden valgte ham også som startkeeper i FIFAs Dream XI.
Kallenavnet hans betyr «bestemor» på portugisisk, og han har blitt et kollektivt symbol for alle som nekter å gi opp håpet om at lenge uoppfylte drømmer kan gå i oppfyllelse.
Han har fortsatt egne ambisjoner, selv om de nå er mer beskjedne enn prestasjonene hans.
En reise full av kontraster
Søndag ettermiddag skulle han egentlig ha savnet en kamp for å rekke Ballon d’Or, men han fikk endelig en ligakamp for Colo-Colo. Der har han ikke klart å slå ut sin tenårings konkurrent om startplassen. Han glimret, og laget endte 1-1 mot Palestino. Vozinha gjorde tre spektakulære redninger som fikk motstanderne til å ta seg til hodet, og det ga treneren noen vanskelige valg.
Deretter satte han kursen mot flyplassen i Santiago for å reise til London. Han gikk i hvit treningsdress, og en livvakt holdt teatralsk armen rundt midjen hans gjennom terminalen, som om han var lenket til en koffert full av diamanter. Vozinha fløt-fløyte lavt for seg selv og vinket til de få som ropte oppmuntrende til ham fra andre reisende.
Sammen med klubbpresident Aníbal Mosa fløy han først til Madrid. Der gikk han om bord i et privatfly for den siste etappen av det maraton-lignende sprintet sitt, og han forlot Madrid bare seks timer før jakten på Ballon d’Or skulle starte.
Den standardiserte smokingen hans hang på en bøyle bakerst i flyet. Han tok den på i hast og fant veien gjennom London-trafikken og folkemengden utenfor Palladium. Der ble han møtt med stor beundring, men også med de kjente, lange oddsene. French Montana hadde allerede åpnet kvelden ved å rappe hiten sin «One Night» på toppen av en dobbeltdekker-buss, og «All I need is one night». Vozinha så ut til å ha akseptert det samme vilkåret.
Han ga flere autografer enn de fleste. Han ba også om bilder med Barcelonas stjerne og Ballon d’Or-kandidat Lamine Yamal og den erfarne treneren Fabio Capello. Der opptrådte han mer som en fan enn som en kollega. Før han tok de siste skrittene fra Santiago til sitt sete, viste han uttrykket som har vunnet hjertene til millioner av fans, for hundrevis av kameraer: litt store øyne og litt våte øyne, som om han tok inn øyeblikket og samtidig undret seg over det.
Ønsket om et enklere liv
I et nylig intervju med The Observer sa Vozinha at byrden av den plutselige berømmelsen har veid tyngre enn gavene. «Mange vil være berømte og ha en offentlig profil, men de ser bare den positive siden av virkeligheten,» sa han. «Ærlig talt, hvis jeg fikk valget mellom livet jeg har i dag og livet jeg hadde før, ville jeg valgt det jeg hadde før.»
En dag vil han nesten helt sikkert få oppfylt det andre ønsket sitt.
I september tapte Kapp Verde to ganger i AFCON-kvalifiseringen. Vozinha lignet da hovedpersonen i en fabel om midlertidig opphøyelse og farene ved den. Han gjorde en grov feil i 3-1-tapet mot Mali. Han klarte heller ikke å stoppe noen av de to skuddene han sto overfor mot Rwanda, og laget tapte igjen, 2-1.
Etter den høylytte ankomsten sin til Colo-Colo hadde han fortalt journalister: «Selv om jeg har spilt i mindre ligaer for klubber som ikke akkurat var giganter, har jeg alltid sagt til meg selv at jeg var en spiller for store klubber.»
Det som ikke ble sagt
Verdensklasse-keepere blir ikke oversett av store klubber. Vozinha er noe annet. For å understreke poenget ble videopresentasjonen av nominerte i Palladium kuttet før han i det hele tatt var med. Han hadde reist langt for ikke å høre navnet sitt eller jubelen som skulle ha fulgt.
Det var en utilgivelig feil, men det er ingen fornærmelse å hevde at nominasjonen blir en avskjedsgave og ikke et varsel om større ting som kommer. Det gjør det han gjorde sommeren før, enda mer spesielt.
Vítor Martins, hans trener i Chaves, oppsummerte det best etter at Vozinha hadde kunngjort at han forlot Portugal, og før han gjorde det han gjorde mot Spania og Argentina. Martins’ avskjed viste seg å være profetisk. Den hørtes også ut, vakkert og smertefullt, som en minnetale.
«Han er i et veldig spesielt øyeblikk i karrieren og lever et unikt øyeblikk i livet sitt, et han kanskje trodde var umulig, å skulle spille i VM som 40-åring,» sa Martins. «Han var en perfekt profesjonell helt til slutt.»
Alle keepere vil innrømme at det finnes kamper der hver minste margin uforklarlig faller til deres fordel. Spania traff stolpen mot Kapp Verde, noe som er mindre husket, og de siktet flere sjanser mot Vozinha enn utenom ham. Det er mange måter kampen kunne ha endt annerledes på, med Vozinha som en modig, men slått keeper.
Slik endte selvfølgelig VM-historien hans, etter en oppkjørt ekstraomgang mot Argentina, der han stoppet den ustoppelige Lionel Messi flere ganger.
Mandag kveld var hans siste møte med en lignende storhet. Han visste det. Da han fant setet sitt, var det i andre rad, langt fra midtgangen, fordi han visste at han ikke trengte å gå til scenen.
Han vet at han aldri vil få nyte Harry Kanes vedvarende briljans, Kylian Mbappés nesten uavbrutte glansperioder eller Yamals grenseløse fremtid. Han så over til kongene i sitt edle yrke, blant dem David Raya og Unai Simón, Yashin-trofeets forhåndsutpekte vinner, og visste at han aldri ville dele deres rikdom, bare litt av lufta deres.
Men han har et stort hjerte, og et sted i det vet han noe annet, noe hans mer velsignede rivaler aldri vil vite: Han vet hvordan det føles å ikke bli valgt, og nå vet han hvordan det føles å høre til, om så bare for en stund.
«Prestasjonen er en prestasjon for alle,» hadde han hulket etter sin store kamp mot Spania.
Da den merkelige, glitrende kvelden hans tok slutt med et bittersøtt avslutning, reiste Vozinha seg og ble stående i midtgangen, som om han var usikker på hvor han skulle gå videre. Så løftet han blikket mot Palladiums lysekroner, med litt store øyne og litt våte øyne igjen. Han hadde tatt en lang reise for å være i London, både i livet og på dagen, men i én natt kunne han i det minste regne seg selv blant spillets giganter, og resten av oss kunne regne oss med.
Han var mer enn en perfekt profesjonell. Han var den perfekte stedfortrederen for alle oss som elsker fotballen uten å bli elsket tilbake, og venter på at den en dag skal velge å elske oss tilbake.