Mesterligaen leverte en fantastisk tredje serierunde denne uken, med mål i overflod: 74 mål på 18 kamper, et snitt på 4,1 per kamp. Det var mye å snakke om.
Paris Saint-Germain (over Barcelona), Real Madrid (over RB Leipzig), Liverpool (over Villarreal), Real Betis (over Feyenoord) og Aston Villa (over Viking FK) har alle tre seirer på tre kamper. Como banket samtidig Manchester United og satte Michael Carricks fremtid i tvil. Den andre storkampen var 2–2 mellom Bayern München og Arsenal på Allianz Arena, der Bukayo Saka haltet av banen tidlig med en skade.
Gab Marcotti, Sam Tighe, Mark Ogden og Beth Lindop gjør opp status.
1. Kommer PSG til å angre på å gå så hardt ut mot Barcelona?
PSG vant ligafasekampen 4–2 hjemme, men betalte en høy pris. Ousmane Dembélé haltet av etter bare 20 minutter, og både Marquinhos og Khvicha Kvaratskhelia forlot banen med skader etter en time. Kvaratskhelia er siden utelukket for resten av sesongen med en revet korsbånd. Vil Luis Enrique angre på å miste en av stjernene så tidlig, og kan det sette en støkk i drømmen om tre strake Mesterligatitler?
Ogden: – Jeg er ikke enig i det argumentet. Spillere kan skades når som helst, og Kvaratskhelia, Dembélé eller Marquinhos kunne like gjerne blitt skadet i søndagens Ligue 1-kamp mot Lyon. Det er en yrkesrisiko, og Luis Enrique har hvilt og rotert alle de store stjernene gjennom hele sesongen. Jeg synes han gjorde rett i å sette inn de beste, fordi det var en sjelden sjanse for dem til å møte et lag som kan utfordre dem. PSGs toppspillere får mye mer ut av å spille mot Barcelona og Manchester City enn mot Le Havre eller Auxerre. Hvis PSG holder igjen stjernene mot lag som Barça, får de en veldig kjedelig og lite utfordrende sesong i Frankrike. Dessuten ga kampen oss en publikumsmagnet og viste hvor bra de siste fasene av Mesterligaen blir.
Lindop: – Jeg er enig med Mark. Det nye formatet gjør at ligafasekamper ikke betyr enormt mye, men PSG mot Barcelona er alltid et blinkskudd av en kamp, og det finnes ingen garanti for at spillerne ikke hadde blitt skadet på andre tidspunkt. PSG har den unike luksusen å kunne hvile spillere i hjemlig spill, slik at de er på sitt aller beste i Mesterligaen, og den tilnærmingen har gitt gevinst de siste sesongene. Det er likevel veldig synd å se Kvaratskhelia pådra seg en så alvorlig skade. Når han er i form, er han en av de mest underholdende spillerne i Europa, og han gir PSG en ekstra dimensjon. Laget er fortsatt favoritt til å forsvare tittelen, men å miste en spiller med hans talent er et stort slag.
Marcotti: – Fotball fungerer ikke slik, så med fare for å bli kjedelig er jeg enig med Beth og Oggy. Du kan bli skadet når som helst. Det du ikke vil, er å bli skadet fordi du har spilt for mye og er sliten, og det er ikke et problem for PSG. Jeg vet at de dominerer Ligue 1 og kan bruke mer penger enn alle andre, men vi bør minne oss selv på at de vant ligaen med seks poeng og ikke gikk i teten før midt i januar. Taper de for Lyon søndag kveld, kan de falle ned til sjetteplass. Du må fortsatt møte opp. Å miste Kvara gjør dem selvsagt til et dårligere lag, men de har masse offensive alternativer. Jeg er stor fan av Maghnes Akliouche, og så har de Ferran Torres og Mika Godts. Det finnes spillere som er vanskeligere å erstatte, som midtstopper Willian Pacho eller Vitinha på midtbanen.
Tighe: – Undervurderer vi Kvaras evner litt her? Jeg vil hevde at han er verdens beste venstreving, forutsatt at Kylian Mbappé nå offisielt regnes som en motvillig spiss, og en av de ti beste spillerne i verden totalt. Å miste ham for sesongen er et dødsstøt. PSG har mye mer ammunisjon på kantene, med Désiré Doué som vokser til en superstjerne og tung rekruttering i sommer, men Luis Enriques stil er intens og krever bredde. De mangler ikke bare en spiller, de mangler sin beste kantspiller. Det er forferdelig uflaks for parisarene, og trist for fotballen, for han er en fryd å se i full fart.
2. Er Liverpools resultater under Andoni Iraola ekte, eller er det en falsk morgengry?
Liverpool vant igjen tirsdag kveld. De havnet under 2–0 mot Villarreal etter egne feil, men svarte med fire strake mål og vant 4–3. De har full pott i Mesterligaen og har tapt bare én gang (mot Manchester City) i alle turneringer denne sesongen. Mange av de store navnene (Bradley Barcola, Florian Wirtz, Alexander Isak) har ikke vist sitt beste. Dominik Szoboszlai sliter med en skade, høyrebacken er fortsatt uavklart (men honnør til Ronald Araújo, som spiller bra på det som nærmest er et nødlån), og Rio Ngumohas dynamiske prestasjoner dekker over mange underliggende problemer.
Lindop: – Ingen i Liverpool har illusjoner om at Iraolas lag fortsatt er et arbeid i progresjon. De ser ut til å ligge et nivå under Europas beste lag, og de var spesielt svake de første 30 minuttene mot Villarreal. Jeg tror de har for mange svakheter til å vinne Premier League og sannsynligvis Mesterligaen, selv om du aldri kan avskrive dem i Europa. Iraola prøver å innføre et nytt system med spillere som fortsatt blir kjent med hverandre, og derfor trengs det tålmodighet, særlig etter de siste skadeproblemene. Ngumoha er likevel en god grunn til optimisme. Han har imponert i innhopp på høyre side denne sesongen, men tirsdag var hans mest komplette opptreden i Liverpool-drakt. Han er bare 18, så vi kan ikke forvente slike prestasjoner hver uke, men han har en veldig lys fremtid på Anfield.
Tighe: – Ngumohas prestasjon var Liverpools største lyspunkt utenom de tre viktige poengene. For en opptreden av gutten! Det avgjørende er at han så fantastisk ut på høyresiden. Vi må unngå å legge for mye press på en så ung spiller, men han ser ut til å kunne løse det som virket som et reelt hodebry for Iraola. Liverpool gikk inn i sesongen med fire kantspillere som alle foretrekker venstresiden, og det skapte en tydelig ubalanse. Iraola har prøvd mange alternativer der allerede (Cody Gakpo, Víctor Muñoz, Ngumoha), og det er Ngumoha som virker som den som virkelig kan ta plassen. Vi må se mer, men dette er veldig spennende for Liverpool.
Marcotti: – Det er en falsk morgengry i den forstand at Iraola ikke er typen trener som har umiddelbar effekt på resultatene. Fotballen hans er annerledes og tar lengre tid å fordøye. Folk glemmer at Bournemouth bare tok tre poeng på Iraolas første ni kamper, og at «Cherries» deretter ble bedre sesong for sesong: fra 11.-plass til niende og sjette. Det blir særlig tidkrevende fordi han arvet en dårlig sammensatt tropp, etter min mening, med spillere som ikke nødvendigvis passer til det han vil gjøre. Dessuten kommer forsvarslederen Virgil van Dijk sannsynligvis til å forlate klubben, og da må han starte forfra defensivt neste sesong. (Iraola har gjort det før: Han mistet tre av fire forsvarsspillere på én sommer i Bournemouth og kom sterkere tilbake.) I tillegg mangler han førstevalget i spissrollen, Hugo Ekitike, helt til nyttår. Det betyr at han kan jobbe med begrenset mye på trening, og at resultatene svinger med enkeltspillere. Det er lappverk, med Araújo på høyreback som utgangspunkt. Ngumohas prestasjoner er oppmuntrende, og jeg er glad for det, for vi fikseres altfor ofte på inverterte kantspillere og alt det vrøvlet. Det finnes lyspunkter. Selv når han spiller dårlig, lærer Ryan Gravenberch mye, Jérémy Jacquet vokser i selvtillit, og Muñoz ser brukbar ut. De kommer til å definere Iraolas fremtid, men jeg tror ikke vi får se et «ekte» Iraola-lag før om et år på det tidligste.
Ogden: – Jeg synes Liverpool har det helt fint nå. Vi vet at de er i en overgangsperiode og ikke kommer til å utfordre Arsenal og Man City om Premier League-tittelen, men alle klubber må igjennom noe smerte når de trykker på nullstillingsknappen, og det er der Liverpool er under Iraola. Ngumoha er deres lyseste offensive talent, noe som ikke tegner et godt bilde av Wirtz og Barcola, men du kan ikke fornekte at Liverpool er spennende fremover og trolig scorer flere enn de slipper inn i de fleste kamper. Tålmodighet er nærmest utryddet i toppfotballen, men det er det som kreves på Anfield. Og det kunne vært verre, bare se på Manchester United.
3. Bør Carrick sparkes med en gang, og hadde Lisandro Martínez rett?
United tapte 4–1 borte mot lille Como og kom med spydigheter mot hverandre etter kampen. Kaptein Bruno Fernandes stilte åpent spørsmål ved Michael Carricks taktikk. Bør Carrick sparkes straks, eller bør klubben vente til landslagspausen? Og hadde Lisandro Martínez rett i utbruddet sitt forrige uke?
Tighe: – Det kan ikke bare handle om Carrick, for å lykkes må en fotballklubb fungere på alle nivåer, men jeg mener Martínez’ intervju reddet Carrick enormt. Dette laget er ikke godt organisert, det fungerer ikke som det skal, og det er ikke utenkelig at det kan bli mye, mye bedre med dagens spillere. United avsluttet sommeren uten venstreback og spiss, ingen tvil om det. Men de hentet gode midtbanespillere som presterer elendig. Er det spillernes skyld, trenerens skyld, eller begges? Det som burde få alle til å stoppe opp, er at Youri Tielemans plutselig har gått fra å være en av Premier Leagues beste midtbanespillere til å se langt unna det nivået. Hvorfor? Er det hans skyld, eller er laget dårlig organisert? Med den logikken bør Andrey Santos få litt mer slingringsmonn. Hvis Tielemans famler, gjør selvsagt Santos det også. United har store problemer på flere nivåer, men la oss ikke glemme at Carrick har mye ansvar, bare ikke alt.
Ogden: – Jeg er enig med Sam i at det ikke bare er Carricks ansvar, men poenget om Tielemans bringer meg til noe som har vært tydelig hele sesongen: United-spillerne ser ikke spreke ut. Løpestatistikken deres er blant de dårligste i Premier League, og hvis de mangler kondisjon, er det absolutt treneren og støtteapparatets ansvar. Hvis et lag ikke er i god nok form, hjelper ikke noe talent på Premier League- eller Mesterliganivå. United har en tropp full av misfits, med noen [Luke Shaw] som stammer helt tilbake fra Louis van Gaals tid i klubben (2014–16), og for mange spillere er enten ikke gode nok, for gamle eller begge deler. Men tilbake til det opprinnelige spørsmålet og Carricks fremtid: Ja, han må gå, fordi han ikke er kvalifisert for en jobb med Uniteds størrelse. Det fungerer aldri når en midlertidig trener får jobben permanent. Gab har kanskje et eksempel som motbeviser meg, men det ville være et unntak. United trenger en trener som får spillerne i form, får dem organisert og skaper disiplin. Hallo, herr Antonio Conte.
Lindop: – Det er vanskelig å ikke synes litt synd på Carrick. Martínez’ kommentarer peker på en klubb i oppløsning bak kulissene, selv om United er opptatt av å vise samhold. Carrick er den siste i en lang rekke trenere som sliter på Old Trafford, og det virker ikke som det finnes noen enkel løsning på alle Uniteds problemer, særlig hvis ledelsen over ham forblir uendret. Samtidig er jeg enig med Mark i at Carricks dager ser talte ut. Han gjorde en utmerket jobb med å berolige skuta i fjor, men for meg hadde han aldri tyngden til å ta jobben på lang sikt. Jeg vet likevel ikke helt hva svaret er herfra. Conte ville definitivt krydret det litt, men det er en forening som garantert ville ende i katastrofe på et tidspunkt. Det ville likevel blitt flott innhold til klubbens «All or Nothing»-dokumentar.
Marcotti: – «Det fungerer aldri når en midlertidig trener får jobben permanent. Gab har kanskje et eksempel som motbeviser meg, men det ville være et unntak.» Sitert direkte fra Mark. Oggy, du ringer, jeg svarer. Roberto Di Matteo var midlertidig sjef og vant Mesterligaen. Zinedine Zidane var midlertidig sjef og vant tre Mesterligaer. Hansi Flick var midlertidig sjef og vant trippelen. (Han gjør det også ganske bra i Barcelona nå.) Vil du ha flere? Tony Barton var midlertidig sjef og vant Europacupen med Aston Villa. (Sam har sikkert en plakat av ham hengende over sengen, ved siden av pappfiguren av David Platt i naturlig størrelse.) Edin Terzic var midlertidig sjef og vant den tyske cupen og nådde Mesterligafinalen. Garry Monk var midlertidig sjef som erstattet Michael Laudrup i et nedrykkstruet Swansea City og ledet dem til åttendeplass neste sesong. Chris Coleman var midlertidig sjef i nedrykkstruede Fulham og ledet dem til niendeplass året etter.
– Problemet er at alle disse enten hadde eksepsjonelle spillere eller en veldig solid klubb. Eller begge deler. United er ingen av delene. Jeg ser to separate spørsmål. Det ene er om Carrick kan få United dit de vil. Svaret er trolig nei, og derfor bør han gå. Det var et for stort hopp for ham, det er for vanskelig å tilpasse seg midtukespill, og det er for tydelig at denne spillergruppen løper i halv fart og ikke gjør det for ham. (Og for øvrig er det underlig hvor mange som var skadet til en så viktig kamp: De eneste seniorspillerne utenom keeper på benken var Joshua Zirkzee, Amad Diallo og Carlos Baleba.) Det andre spørsmålet er hva som er galt med klubben, for det handler åpenbart ikke bare om Carrick. Her hadde Martínez rett. Det er alvorlige problemer med kommunikasjon og drift. Det handler ikke bare om overgangsvinduet og Jason Wilcox’ valg, men om ansvarlighet og visjon. Dette blir ikke fikset med det første.
Ogden: – OK, jeg gir deg Zidane og Flick, men Di Matteo var borte noen måneder etter at han signerte ny kontrakt, noe som i praksis er skjebnen som venter Carrick.
Marcotti: – Så vi hopper bare over Coleman, Barton, Monk, Terzic og de andre? Og jeg tror de fleste United-fans ville vært fornøyde med at Carrick vinner Mesterligaen og deretter får sparken.
4. Forteller 2–2 mellom Bayern og Arsenal mest om Bayern, eller om Arsenals sjanser?
De to utfordrerne Bayern München og Arsenal kjempet seg til en underholdende 2–2. Arsenal var nesten på full styrke (minus William Saliba), mens Bayern manglet Joshua Kimmich, Michael Olise (suspendert) og Jamal Musiala. Luis Díaz kom inn som innbytter, men måtte ut med en skade.
Lindop: – Det var en kamp av høy kvalitet mellom to toppklubber, med tre strålende mål i tillegg. Jeg tror Arsenal er det mest fornøyde laget, ikke bare fordi de utlignet sent, men fordi det var enda en moden bortepresentasjon som viste hvor vanskelige de er å slå i europeisk spill. Å miste Saka til skade i første omgang var et slag, men Eberechi Eze gjorde det bra da han kom inn for ham, og hvis noen tropp er rustet til å takle skader, er det Arsenals. Jeg kan se dem gå langt i turneringen igjen denne sesongen. Bayern er vanskelig å vurdere med så mange skadde. Vincent Kompany blir skuffet over hvordan de håndterte kampen ved 2–1, men når noen av de store kanonene er tilbake, tror jeg de blir et annet lag.
Marcotti: – Beth har rett. Hadde vi ikke sett Barcelona mot PSG, ville dette vært rundens kamp. Å miste Saka etter 10 minutter hjalp ikke Arsenal, men de viste masse karakter. Dette var Arsenal-laget vi så i fjor, det som graver seg ned, holder seg kompakt og prøver å spille på overgangene. Jeg synes ikke Arsenal bør spille slik i alle kamper (det mener heller ikke Mikel Arteta), men det var riktig tilnærming på bortebane. Jeg er ingen Viktor Gyökeres-fan, men det var riktig valg, og jeg er ikke sikker på at Kai Havertz kunne lagt av ballen slik han gjorde til Declan Rices mål. Bayern var skuffet fordi de ledet 2–1 hjemme i andre omgang og ikke vant. Men du må vurdere dem på en skala. Fraværene veide tungt. Du merker Kimmich enda mer når han ikke er der: Tom Bischof er flott, men han har en lang vei å gå for å nå Kimmichs lederskap. Alphonso Davies viste at han fortsatt kan fungere som kantspiller, og vi får kanskje se mer av det utover sesongen. Og Olises fravær etterlater et gapende hull. Det som slo meg, var at begge åpningsmålene kom etter enestående pasninger i overgangsfasen, selv om begge lag prøvde å være fysiske og kompakte og ikke bli dratt for dypt. Martin Ødegaard, selvsagt, men særlig Harry Kane. Arsenal fant en måte å nøytralisere Bayern på, men ikke den gamle klisjeen om at Kane trekker dypt og finner fremstormende kantspillere. Det finnes ikke noe svar på det.
Ogden: – Bayern har en bedre tropp med mer talentfulle enkeltspillere, og de har en målscorer, Kane, som er akkurat det Arsenal trenger for å ta det neste steget. Begge lag går langt i turneringen, men hadde ikke Bayern møtt PSG i semifinalen i fjor, ville de nådd finalen. Bayern har langt flere alternativer og taktisk fleksibilitet, pluss fordelen av å spille i en mindre konkurransepreget liga enn «Gunners», så de er et bedre bud totalt sett på å vinne turneringen i år. Akkurat nå er PSG, Bayern og Barcelona hode og skuldre over resten, og Arsenal er i neste gruppe. Arteta må tilføre laget variasjon og eventyrlyst i taktikken for å bli en reell trussel mot de tre store.
Tighe: – Det føles virkelig som et resultat som passer alle parter. Bayern forventer alltid å vinne hjemme, men med de fraværene, og siden det «bare» er en ligafasekamp, er uavgjort til å leve med. Arsenal gjorde i praksis det de trengte, og at Sakas skade ikke rystet dem for mye, er også et stort pluss (for ikke lenge siden kunne det lett senket dem). Omfanget av Sakas skade er det Arteta er mest bekymret for, ikke tapte poeng. Å ta uavgjort på bortekampen mot pott 1-laget er helt greit.
5. Hva skilte seg ellers ut i runde 3?
Tighe: – Manchester City knuste AEK Athen 5–1, i stor grad takket være en gruppe akademiprodukter. Fokuset er med rette fortsatt på Citys enorme pengebruk de siste 15 årene, så det føltes som en fin tonic for fansen å vinne en Mesterligakamp takket være ungdomsstjerner (selv om det ærlig talt ikke var så mange av dem som møtte opp). Phil Foden var kveldens stjerne med hattrick og viste trener Enzo Maresca at han har ild i magen akkurat nå. To av målene ble tilrettelagt av Rico Lewis, mens 17 år gamle Floyd Samba vant frisparket som startet det hele. Senere kom 18-åringene Ryan McAidoo og Kaden Braithwaite inn og gjorde inntrykk, og den første la opp til Fodens tredje mål. Det var i hvert fall noe som holdt sesongkortinnehaverne varme på en kald, regnfull kveld.
Ogden: – Ja, men det sparsomme oppmøtet på Etihad var en bekymring, Sam, når du snakker om sesongkortinnehaverne. Jeg forstår fullt ut at fotball er dyrt for supportere nå for tiden, men de mange tomme setene pekte på realiteten i Citys relativt lille fanbase, og at den ikke stemmer med at klubbens kommersielle inntekter er på høyde med Real Madrids og større enn Manchester Uniteds. Da United møtte Sabah FK på Old Trafford forrige måned, betalte 73 685 fans for å se kampen. Hvorfor? Fordi United har en enorm fanbase, og når de faste ikke møter opp, fyller reservoaret av fans gjerne hullene. City? Det offisielle oppmøtet mot AEK var 40 042. Kanskje de telte oppblåsbare bananer for å fylle opp tallene? Spøk til side: Når Citys faste ikke har råd til å se kampene, har de ikke nok fans til å ta de ledige billettene. Det er ingen skam i det, men når en klubb hevder å være en global kommersiell supermakt, trenger du fansen til å bevise det ved å fylle stadion, slik de gjør hos Real, United, Liverpool og Bayern München.
Lindop: – Med mandagens Ballon d’Or-seremoni like rundt hjørnet viste Kane nok en gang hvorfor han er en verdig kandidat til prisen. Han var ikke helt på sitt glitrende beste i Bayerns 2–2 mot Arsenal, men endte likevel med et mål og en målgivende, da han strålende la opp til Davies før han kjølig satte inn straffesparket. Kanes målstatistikk er fenomenal, men det er variasjonen i pasningene som gjør ham til en fryd å se. Presisjonen mot Arsenal var slik at han en annen kveld kunne endt med tre målgivende. Det kan være min engelske skjevhet, men jeg heier på at han kommer ut på topp under neste ukes glitrende prisutdeling i London.
Marcotti: – Jeg tror vi har hatt nok City-hets i det siste, og jeg bryr meg ikke om Ballon d’Or. Så jeg fokuserer på Como. Nico Paz kunne akkurat nå gått rett inn på nesten hvilket som helst lag i verden, og jeg er glad han viser det på den store scenen. Dessuten: Vi kan peke på Uniteds svakheter og fravær, men Como manglet tre startspillere (Trevoh Chalobah, Assane Diao og Moise Kean). Og forrige gang United slapp inn fire mål i en kamp, var i mai 2025 (borte mot Brentford). Cesc Fàbregas er ekte vare. Og selv om Como har brukt over evne og trolig får besøk av «Financial Fair Play-feen» og betaler en saftig pris, er spillerne der ute for det meste enten ungdommer eller middelmådige spillere som er gjenfødt under Cesc.